Eirik Blodøks (885 - 954)
Eirik Blodøks ble født cirka 885 og var sønn av Harald I Hårfagre og Ragnhild, som var en kongsdatter fra Jylland. Hun var datter av den danske kongen Haarik den yngre (kongen fra 854–870).
Han reiste tidlig ut da han var 12 år gammel med fem langskip som han hadde fått av faren hans. Eirik Blodøks ble borte i syv år i hærferd. Han var en stor kriger og hærmann i årene 932–935. Han var på flere hærferder både i Aust- og Vesterveg. Eirik reiste så langt nordover som til Bjarmeland ved Kvitsjøen.
Eirik Blodøks begynte å innskrenke kongeflokken mens farens hans satt ved makten. Grunnen var at han neppe var glad med tildelingen av småriker til brødrene hans. Mens faren hans levde, drepte Eirik Blodøks to av brødrene sine blant annet Bjørn Farmann. Hans tredje bror ble forgiftet og to til av brødrene hans ble myrdet. Sønnene til Eirik Blodøks brødre måtte flykte ut av landet for å berge livet deres. Da Eirik kom vel tilbake i Norge følte han seg provosert til å ta livet av Ragnvald Rettilbeine, fordi han drev med trolldom.
Å
verge nordmennenes eksport og import mot sjørøveri gikk som en rød tråd
gjennom Hålogajarlenes og senere de norske kongers politikk. Den første
Hålogajarl Gylaug hengte sjørøveren Jorund, og det var med samme hensikt at
de senere Hålogajarler utvidet sitt jarledømme helt ned til Firdir. Harald
Hårfagre i Hafrsfjord hadde samme hensikt med å utrydde resten av de norske
konger. De samme hensiktene hadde Harald Hårfagre og Eirik som inngår
svogerskap og slutter fred med de danske konger, 
slik at de ikke risikerer
sjørøveri fra den retningen. Harald Hårfagre utveksler legasjoner med
britiske konger og den britisk kongen Adalstein går endelig med på å la
Eirik få Northumberland i len. Til gjengjeld skal Eirik påta seg å verge
England for øvrig blant annet mot sjørøvere i analogi med Gange-Rolvs
herredømme i Normandie.
Harald Hårfagre ville ikke finne seg i at de drev sjørøveri med basis i Norge som førte til utvandringen fra Norge til Vesterhavsøyene og Island. Han gjorde seg til herre over Vesterhavsøyene blant annet Man og Suderøyene, og islendingene mistet sin base for sjørøveri og drog derfor til Island. Eirik hadde kontrollen over samtlige Nordsjøens kyster med flåtebasis i Norge og Northumberland. Det førte til at islendingene ikke hadde synderlig anledning til å drive sjørøveri som hovednæringsvei.
Eirik som overkonge etter år 930
Da Harald Hårfagre i år 930 fylte 80 år ga han styret helt fra seg til sin sønn Eirik. Dette anses som noenlunde historisk og kronologisk sikkert.
Eirik har med sin flåte og sin hird av prøvede veteraner vært sine motstanderes samlede styrke. Betydelig overlegen og synes med stor letthet å ha beseiret dem og deres forende hird på Møllebakken, nå den østlige del av Tønsberg by. Der ble både Sigrød og Olav falt, og antakelig er det deres gravhauger, som fantes i 1823 i den norlige del av Møllebakken.
Eirik var gift med den danske kongsdatteren Gunnhild Ossursdotter. Hun ble beskyldt for å være trollkvinne, og sagaskriverne omtaler kong Eirik og dronning Gunnhild som onde. De fikk barna Gamle, Guttorm, Harald (Gråfjell), Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva.
Både kongen og dronningen var grusomme. Kongen hadde et ustyrlig sinne, og var uvennlig og taus. Dronningen var vakker, trollkyndig og full av bakvaskelser.
Eirik Blodøks regjerer personlig direkte over resten av det senere Gulatingslag så lenge han levde. Han styrte også Viken og Vestfold som len under den danske kongen og som dennes undersått tilsynelatende fritt og kvitt og uten ledingsplikt som Gunhilds medgift.
Olav sønn Trygve og Bjørn Farmanns sønn Gudrød flyktet til opplandene. De ble senere begge drept av Eirekssønnnene i 963. Gudrød hadde da gjort seg til herre over Vestfold og Trygve over Viken. Resten av sommeren benyttet Eirik til å befeste sitt herredømme i Viken og på Vestfold.
Resten av Østlandet synes å ha bestått av helt uavhengige og suverene bonderepublikker. Hvori der neppe inntrådte noen synderlige forandring før under Olav Digre. Hva som lå nordenfor møre synes Sigurd jarl å ha bestyrt helt suverent inntil sin død i 963.
Freden
i Norge fra 935 til 954
Det hadde vært fred i dette tidsrommet, men da Eirik Blodøks falt på Stainmoor i 954 ble det ufred. Årsaken er at Håkon den gode gjorde krav på å bli betraktet som konge over Gulatingslaget først etter at broren hans, Eiriks død.
Håkon den gode hadde anerkjent sin bror overkongedømme. Håkon måtte nøye seg med å bli jarl over Møre etter Tore Teggjande og muligens visekonge over Gulatingslaget, når Eirik var fraværende. Håkon den gode reiser krav på kongedømmet etter sin bror først etter Eiriks død. Eiriks sønner vil ikke finne seg i at Håkon den gode skal overta kongedømmet. De kom med sine gjentatte angrep på Håkon den gode til det lykkes for dem å felle ham i 961. Det er usannsynlig at Håkon den gode ville reist noe krav om samkongedømme. Broren hans, Eirik Blodøks ville ikke finne seg i noe samkongedømme fra sine øvrige brødre.
Eirik Blodøks som jarl over Northumberland
Samtidig som Eirik var jarl over Northumberland var han også regjerende konge over det senere Gulatingslag. Flåten hans hadde hatt basis på begge steder under dens krysninger over Nordsjøen på jakt etter sjørøvere. Eirik Blodøks har antakelig oppholdt seg for det meste av vinteren i Northumberland, men for øvrig på sine kongsgårder på Vestlandet, deriblant Agvaldsnes kongsgård. Eirik Blodøks hadde mange fordeler med å være jarl også over Northumberland. Eirik kunne oppnå å få vinterfødd sin stående hær som bestod av en særdeles tallrik bordfast hird. Han kunne også få utrustet sin flåte med proviant eller ledningskost og øl eller vann. Verken Eirik eller hans far har aldri hatt andre inntekter enn gjestebud på kongsgårdene, gildeskatten og idømte straffebøter.
Eirik blir konge i Northumberland
Eirik måtte vike for broren hans, Håkon og tilslutt måtte Eirik og Gunnhild rømme landet. De reiste til Orknøyene og for videre til Northumberland. Han var konge i Northumberland cirka 945–954. De bosatte seg ned i Jorvik (nå York). Familien og ham selv lot seg døpe, men dette endret neppe hans temperament. Eirik reiste på plyndringstokt til Irland og Bretagne. Broren til kong Adalstein, Edmund bortviste Eirik fra Jorvik i 941.
Eirik vendte tilbake til England og herjet langs kysten. Herredømmet over Northumberland skiftet helt da Kong Eadred sendte en stor hær mot ham som felte Eirik Blodøks i Stainmoor 954.